Titanic på Norsk, av Steinar D. Varsi

om Magasinet for Alle

Denne informasjonen er hentet fra NorgesLexi - Politisk dokumentasjon på Internett!

Magasinet for Alle het opprinnelig Arbeidermagasinet og kom ut fra november 1927 til desember 1970. Bladet ble lansert som et "upolitisk underholdningsblad for arbeidsfolk", men hadde en klar sosialistisk tendens helt fram til krigen og fikk stor utbredelse. Fra krigsåra fikk det en mer litterær profil og var etter krigen mest kjent som et kvalitetsukeblad og et forum for norsk novellekunst.

Initiativtakerne til Arbeidermagasinet var Otto Luihn, Oddvar Larsen (seinere Lamer), Birger Madsen og Auden Th. Baastad. Luihn var den første redaktøren. Alle fire hadde tilknytning til NKP, men bladet ble møtt med skepsis både fra NKP og DNA, og i 1931 trakk Luihn og Baastad seg fra redaksjon og daglig drift pga. NKPs uvilje. Seinere var det stort sett partipolitisk ubundete folk i redaksjonen, og Arbeidermagasinet ble et samlingssted for skribenter og kulturarbeidere på begge fløyer i arbeiderbevegelsen.

Bladet ble en stor suksess. Første opplag var på 20 000, men i 1935 var det oppe i hele 100 000. Distribusjon og salg ble organisert gjennom et nett av kommisjonærer over hele landet. Vittighetsbladet Hvepsen og ukebladet For Alle ble tatt opp i Arbeidermagasinet, og overskuddet fra driften ble bl.a. brukt til å finansiere arbeidet med Arbeidernes Leksikon. Under krigen sank opplaget, men det kom opp i 140 000 like etter frigjøringen. Seinere gikk det imidlertid stadig nedover, og ved siste utgivelse var det igjen nede i 20 000.

En sentral person i "Magasinets" historie er forfatteren Nils Johan Rud. Han ble redaksjonssekretær i 1932 og erstattet seinere Oddvar Larsen som redaktør. I hele perioden fram til bladet ble nedlagt var han den drivende kraften i redigeringen.

Innholdet i Arbeidermagasinet var variert og folkelig og samtidig politisk engasjert: reportasjer fra arbeids- og dagligliv i Norge, utenrikspolitiske artikler med stoff fra aktuelle brennpunkter som Sovjetunionen, Tyskland og Spania, politiske og litterære portretter og faste tegneserier. Viktige innslag var de faste spaltene, bl.a. spalten om seksuell opplysning, redigert av Karl Evang. Bladet fikk etter hvert en stab av tegnere som bidro til å sette kvalitetsstempel på bladet.

Det litterære stoffet utviklet seg fra konvensjonell ukebladstil mot større originalitet og kvalitet. Men også i de første årgangene brøt novellene med den vanlige ukebladstilen gjennom å hente stoffet sitt fra et norsk og folkelig miljø og ved at fortellingene handlet om sosiale konflikter. I de populære rallarhistoriene fremsto rallaren som den positive helten som representerte solidaritet, kampvilje og arbeidsfellesskap, kombinert med folkelig list og opprørsk humor. Kjærlighetsnovellene bar preg av tradisjonell kjønnsrolletenkning, men hadde brodd mot fordommer og var uvanlig konvensjonsfrie og åpne i behandlingen av seksualitet og erotikk.

I miljø og tematikk var det litterære stoffet sterkere preget av landsbygda og skogsarbeidermiljø enn av industriarbeidermiljøet. Svært mange forfattere med bakgrunn i småkårsmiljø debuterte også i Arbeidermagasinet, bl.a. Tor Jonsson. Hos flere av dem, f.eks. Gunnar Frøishagen, Asbjørn Johansen, Solveig Haugan og Aasta Holt, er temaet klassekampen og radikaliseringen på landsbygda. Haugan og Holt tar opp kvinnens stilling og bidrar til å endre det tradisjonelle kjønnsrollepreget i bladet. Bladets popularitet og de gode honorarene skaffet etter hvert en rekke nye forfattere. Arthur Omre debuterte her i 1935. Sandemose leverte ei tid regelmessige bidrag og det samme gjorde Sigurd Hoel, Helge Krog og Arnulf øverland.

Redaksjonens linje hadde fra starten vært å heve det litterære nivået. Lederartikler med brodd mot den fordummende ukebladlitteraturen gikk igjen. Fram mot midten av 1930-åra kan en si at det hadde lykkes å kombinere litterær og journalistisk kvalitet med en sosialistisk tendens. Men etter hvert som prestisjen som litterært organ økte, avtok imidlertid den politiske intensiteten. Med den store novellekonkurransen i 1938-39 kom det på mange måter til et vendepunkt som gjorde "Magasinet" til et blad for den "gode novelle".

Under krigen skiftet bladet navn til Magasinet for Alle, men fortsatte driften som et slags folkelig- litterært motstandsorgan. Tegnere og forfattere var stadig ute med mer eller mindre kamuflerte angrep på tyskerne og de norske nazistene.

Etter frigjøringen fortsatte "Magasinet" som ukeblad. Det beholdt sine gamle radikale medarbeidere, Alf Prøysen, Inger Hagerup m.fL, men vekten ble i overveiende grad lagt på litterær kvalitet. Redaksjonen stilte seg nå i første rekke i bresjen for å holde en front mot en amerikanisert og fordummende ukepresse. Den søkte samtidig å holde på den folkelige formen, bl.a. ved nyopptrykk av den populære tegneserien om Jens von Bustenskjold, men selv Plassbakk-kallen i Oladalen kunne ikke lenger redde "Magasinet". Opplaget var for lavt, distributørnettet oppløst, og da det ble innført moms på ukeblader, måtte det gå inn.


Return to top